KARAKTERBESKRIVELSE AV VÅR RASE

En Ridgeback har et rolig vesen, bjeffer sjelden og liker å leve et behagelig liv. Han er allikevel på ingen måte stum. Han prater gjerne, spesielt når han vil vise sin missnøye, eller få oppmerksomhet. Han kan gi fra seg de mest varierende lyder, alt fra en rolig piping til øredøvende brøl. Ridgebacken benytter seg av kombinasjoner av hvisking, klukking, gnelling og tuting, alt etter behov. Når man tror at man har hørt hele reportoaret, blir man overrasket av en ny lyd. Det påstås at hannhunder er mer pratsomme enn tisper.

En Ridgebach har en mektig stemme, men den er resrvert for lek med andre hunder og for jakt. Ikke en gang når han sover, er han fullstendig stille, noen snakker og noen stønner, men i våken tilstand gir alle fra seg hørbare gjesp som høres ut ligner på en usmørt hengsle, som varierer i lydstyrke fra et stille gnisning til et høylydt brøl.

Man bør huske at Ridgebacken er utviklet for to slags arbeid. Han skulle brukes til storviltjakt, og passe sin eiers familie og husdyr. Han vakter fortsatt i dag - man kan merke det på hans valg av liggeplass (en med utsikt), og at han følger nøye med sin eiers opførsel når noe uventet skjer. Ridgebacken er en meget følsom hund som reagerer sterkt på sin eiers humør.

Det var likevel Ridgebackens jakttalent som gjorde han kjent. I sitt hjemland, er Ridgebackens utholdenhet og utmerkede lukte- og stedssans utnyttet for å spore opp skadeskutt vilt. Det er også fortalt at han benyttes til leopard og, i Syd-Amerika, til jaguarjat. I USA er han brukt til jakt på hjort, bjørn, puma, gaupe og villsvin, og han er også benyttet som retriever. I Sverige er han brukt til elg og bjørnejakt, og han har deltatt med stort hell i villtsporprøver og kløvarbeide. I Australia er han også brukt som veddeløpshund

Man kan si at han er altmuligmann innenfor hundeverdenen, og dette beror først og fremst på hans intelligens og samarbeidsvilje. Major Hawley setter stor pris på temperamentet, og advarer oss mot å oppdrette vakre, men dumme hunder. En Ridgebacks fremste verdi ligger i hans personlighet, hens hengivne inntillling til sin eier og hans vile til å dele av sin livsglede og klokskap.

Ridgebackens rykte som løvejeger gjør at mange forstiller seg et villsint, ja t.o.m. uvennlig dyr, noe som virkelig ikke stemmer med hans natur. Han er mild, har et veldig tilgivende sinnelag, og et stekt behov for menneskelig selskap og menneskelig opmerksomhet. Han er også vanligvis glad i barn og har stor tolmodighet med disse. Til tross for at en Ridgeback er en utprget enmannshund, rekker hans lojalitet til hele familien, og de som står nær den. Den tilliten Ridgebacken viser sin eier er en karakteristikk som oftes finnes hos tjenestehunder, og som ikke finnes i amme grad hos noen av de andre rasene i Hounds gruppen.

En Ridgeback er ikke så mottakelig for dressurabeide som en tjeneste- eller fuglehund. Hans opprinnelige oppgaver som jakt- og vakthund i et land fylt av farer stilta annerledes krav. Han måtte arbeide selvstendig, spore opp byttet og felle det, eller som i tilfelle løvejakt, forhindre at byttet rømte. Han måtte også finne vegen i villmarken uten å gå seg vill, og måtte selv bedømme situasjoner og reagere deretter. Som et resultat, var det kun de sterkeste som overlevde, de som tilpasset seg naturen og levde som en del av den.

En Ridgeback kan trenes for dressur - det har mange hunder og eiere bevist. Å trene med en Ridgeback er både gøy og givende, med det stiller store krav til føreren. Det første viktige ordet er motivasjon, uten motivasjon kan man ikke få en Ridgeback til å arbeide. Så lenge han syns en øvelse er interessant, utføærer han den gjærne, men hvis detn gjentar seg i det uendelige, mister han snart interessen, spesielt om han er ung.
Oppgaven mangler menning for han. Føreren må være meget lydhør, og styre arbeidet slik at hunden skjønner at han gjør noe verdifullt, dvs. noe som hans elskede eier setter pris på. Det andre viktige ordet er samarbeid. Om man ikke greier å gjøre dressuren til et samarbeid mellom føreren og hunden, kommer man bare til å gjøre hunden frustrert og samtidig få han til å miste interessen fullstendig.

Til tross for at Ridgebacken stoler fullstendig på sin eier, er han ingen slave. Han vil så gjærne gjøre eieren sin glad, men han er ikke den som på kommando utfører oppgaver dersom han ikke ser vitsen med den. Han vurderer selv om en oppgave er tilstrekkelig viktig for at han skal utføre den, han er utspekulert og har humor og om man ike passer seg blir det fort hunden som dresserer, Han er selvstendig av natur, men missliker å være alene. Han lever for sin eier og sin familie, og er villig til å forsvare sine egne med eget liv som innsats.

En Ridgeback med bra temperament er lun og har verdighet, han har selvtillit og blir ikke opprørt av bagateller. Han møter verden med nysgjerrighet og uten redsel. Ridgebacken er en utmerket fanghund, sin størrelse tiltross, tro nå ikke annet. Han elsker en behagelig tilværelse, og tilbringer gjærne sin tid opprullet på sofaen, eller om mulig, utstrakt på sin eiers seng.

Ridgebacken er lun og har vedrighet, den er dog noen ganger vanskelig å tro at denne makelige hunden kan forandres på ett øyeblikk til en flyvende skapning som med en leopards smidighet kan springe inn en hare i full flukt.

En verdifull egenskap som henger sammen med Ridgebackens vaktinstinkter er at han er stasjonær. Han springer ikke bort fra sin eier om man går tur uten bånd, han holder seg altid i nærheten. Han sonderer kanskje terrenget, men kommer alltid fort tilbake og sjekker. Man behøver ikke å være redd for at han skal forsvinne.

Ridgebacken er ikke bare en hund, han er en storartet skapning, flink, glad, selskapelig og villig til å leve for sin familie i vått og tørt. En Ridgeback glemmer aldri kjærlighet og vennlighet, like lite som han glemmer harde ord og uvennlig oppførsel. Hvor bra forholdet melloim hund og mennekset skal fungere, beror på mennesket. Hunden blir akkurat så god eller dårlig som mennesket gjør ham til.

Med kunnskap om Ridgebackens enestående karakter, er jeg overbevist om at en som en gang haropplevd denne hundens hengivne personlighet vil finne livet trist og tomt uten en Ridgeback ved sin side.

Maria Bjøras
Finland

-

OPPRINNELSE

Hottentothunden
Det finnes lite informasjon om hundens opprinnelse i Afrika. Det er kjent at det har vært hunder der i tusener av år, og fra noen tegninger laget av landets urfolk, San eller Buskmennene, vet vi at hundene ble brukt til jakt, men vi vet ingen ting om hundenes type, utseende eller rase.
I motsetning. kan vi vise til de første Egyptere, som har etterlatt seg mye informasjon om sine hunder gjennom sin rike kunst og skulptur. Skriftlig informasjon om den delen av Afrika som ligger nednfor ekvator begrenser seg faktisk til det 17. århundre, da Europeerne kom til området.

I slutten av det 16. århundre og begynnelsen av det 17. århundre, var Nederland og Portugal blant de mektigste kolonimaktene, med mage kolonier i Østen. Skipene som seilte mellom Europa og Østen hadde mange vanskeligheter å overvinne - ikke minst, å få tak i mat og vann gjennom sjøreisene som kune vare i flere måneder. Kapp det Gode Håp, som lligger på det sydligste punktet av det afrikanske kontinentet, ca halvveis mellom Europa og Østen, viste seg å være et ideelt sted for skipene å stoppe for vann og proviant, samtidig som det ga godt ly fra de voldsomme stormer som herjet i dette området. Ja, stedet ble til og med brukt av sjømennene som "brevkasse" - de ettrlot seg brev under lett synlige steiner, og andre sjømenn på returreisen leverte brevene tilbake til Europa. Urbefolkningen på Kapp det Gode Håp på dette idspunkt het Khoikhoi eller Hottentot, de var nomader og gjetet sine kyr og sauer, de hadde også hunder.

I 1652 ble Jan van Riebeeck fra the Dutch East India Company sendt til Kapp det Gode Håp (Table bay) med noen få medarbeidere for å etablere en forskyningsstasjon. Oppgaven deres var å sørge for at kompaniets skip fikk ferske grønnsaker og kjøtt.
Dette markerte begynnelsen av den hvite manns inntog i Afrika.
Etterhvert som flere hvite kom til området, fikk noen av den lov til å slutte i kompaniets tjeneste, og som frie borgere, etablerer sine egne farmer. Disse pionerer ryddet bushen for dyrking og bygde enkle våningsus.

Det fantes mange ville dyr i alle varianter i området. Råvdyrene angrep husdyrene - derfor hadde en god hund høy verdi. De hvite hadde merket seg Hottetotenes utmerkede jakthunder. Disse var av mindre størrelse, ca. 18 kg., rødbrun eller lærgul med høyt ansatt ører, spiss snute og hårete hale. De var meget skarpe og viste stor skepsis mot fremmede mennesker. Deres særpreg, i tillegg til sine utmerkede jaktegenskaper, var en ridge som lå langs ryggen, fra skuldrene til hoftene. Dette var kjent bare et annet sted i verden, i Phu Quoc i the Gulf og Siam - disse kom sansynligvis til Østen via slaveskip fre Afrika noen hundre år før. De hvite lot seg imponere av hottentothundene, men hottentotene ville ikke gi dem fra seg. De hvite hadde med seg mange europeoske raser til Afrika, spesielt jakthunder og terrier, men disse ble ofte syke eller skadet i den afrikanske bushen.

PIONER - ELLER NYBYGGERHUND
Naturlig, valgte de hvite å avle inn hottentot hunden i de europeiske rasene, og en egen, nyttig pioner - eller nybyggerhund ble utviklet. Nybyggerhundens bruksegenskaper veide mye tyngre enn dens utseende. Allikevel viste det seg athottentothundenes ridge var så dominant at den dukket opp generasjon etter generasjon. Nybyggerne og hundene deres delte livet i den afrikanske bushen, de delt adte harde arbeidet, evntyret, farene og alt. Sammen utviklet de landet og gradvis overtok de nytt land lengre fra Kappøandet. De beveget seg nordøst over, mot Kei-elven.

Det var ikke før ca. 1850, at det fantes en gjenkjennelig type nybyggerhund. De varierte fremdelse mye, men de var vanligvis en hound- type av middels størrelse, lærgul eller brandet, sterk og i stand til å løpe fort. Noen hadde ridgen fra Hottentothundene.

Dette var også en krigsherjet periode i Kapplandet. Man kan nevne Zulukrigen ob Boerkrigen. Hundene ble også brukt av Hottentotene i samarbeid med andre stammer mot Zuluene og mot de britiske soldatene- Allikevel, var det jaktegenskapene som sikret rasens fremtid.

BOERHUNDEN - "STEEKBARD"
Ti-årene gikk. De hvite flyttet videre ti det dom nå kales Natal, Transvaal og Oranje Fristaten. Boerne var store jegere. De var selv et nøysomt folk som levde under harde betingelser, og de krevde de samme egenskaper av hundene sine. Boerne videreutviklet nybyggerhundene - noen fik en stri pels og ble kalt "Steekbard", andre hadde glatt pels og lignet på muskuløse Bullmastiff. De var brukt bl.a for å rydde besetningene for bavian og villsvin.

RHODESIA - LØVEHUNDEN
Mot slutte av det 18. århundre. koloniserte nybyggerne, stort sett britiske sådanne, et stort område nord for Limpopo-elven. De la under seg stammene Matabele og Mashona og grunnla Rhodesia. Mønsteret var det samme som før, bushen ble ryddet for dyrking, by og bygd ble reist, og en europeisk administrasjon introduusert.

Rhodesia på dette idspunkt hadde mye løver, defor var det viktig å utvikle en brukbar "løvehund" så snart som mulig. En avnlig hund greide ikke oppgaven. De fleste "hound" vil selv felle byttet sitt, og ingen hund kunne venetes å felle en løve på 225 kg. Man ønsket en jaktmetode, som krevde en blanding av en "hounds" smidighet, utholdenhet, styrke og mot, samt en god porsjon forsiktighet og inteligens.

Den blandede bakgrunne til boerhunden utpekte han for oppgaven. Han hadde en god nese (blodhund/pointer), smidighet (greyhound), utholdenhet (rev/hjortehund), mot og hardnakkethet (bulldog/bullterrier), og stil og livslyst (irsk terrier). Fra Hottentothundene hadde han sine jakttalenter, sin motstandskraft mot sykdom og sitt adelsmerke, ridgen.

Løvehundene jaget løvene i stilehet, og fulgte sporene inntil de så dyret. Oppgaven da var å holde løven på plass inntil jegeren kom på skuddhold. De gjødde kun når de var helt i nærheten av løven, noe som fortalte jegeren at de hadde funnet den. De brukte sin fart, intelligens, smidighet og spenst i sitt arbeide med p holde på løvens oppmerksomhet, mens jegeren kom i posisjon. Et slag av løvens labb kunne drepe hunden momentant, derfor måtte de også ha lynreflekser.

Mange hunder ble naturligvis drept og mange såret under jakten. Det var kun de flinkeste som overlevde, noe som ahdde betydning for de kommende slekters kvalitet.

RHODESIAN RIDGEBACK
Moderne ridgeback historie begynner i Rhodesia i ca 1870. En misjonær, the Rev. Charles Helm, tok 2 hunder med ridge fra Kapplandet til Matabelelandet. Misjonæren åpnet et senter for å pleie de syke. Han fikk ofte besøk av jegere og andre reisende, som kom for å vile seg, for å få behandling eller bare for å prate. En av de største av alle jegerne, Cornelis van Rooyen, besøkte Helm og ble mektig imonert over hans to hunder. Han parret sine "hounds" (jakthunder) med hundene til Helms. Van Rooyens hund oppnådde god anerkjennelse for sine jakthunder. I tillleg til å kunne stille løver, kunne de løpe bak jegeren i lengre tid i dårlig terreng, felle mindre byte selv og de hadde motstand mot tsetse-flue sykdommene. De kunne også læres opp til å innhente skutt fugl. De var med andre ord den lenge ettertraktede "Hound of Afrika".

Innen 1900, hadde løvehunden funnet sin naturlige plass hos jegerne og farmere i Rhodesia. Men den var ennå ikke godkjent som egen rase. I 1915 kjøpte Mr. Francis Richard Barnes, som de bodde i Bulawayo, en hund etter van Rooyens løvehunder. Senere flyttet han til Figtree, og begynte oppdrett under kennelnavnet Elskdale. Han raffinerte den uedle løvehunden og produserte en ridgeback av tilnærmet moderne utseende. I 1922 organiserte han et møte i Bulawayo for å diskutere etableringen av en rasestandard. Flere eiere av løvehunder med ridge møtte. Deres hunder var av mange forskjellige fasonger og typer, men til slutt greide disse eiere å enes om en sytandard ved å plukke ut de beste sider ved alle hundene som var tilstede. "The Parent Club of the Rodesian Ridgeback" ble etablert samme året, og rasen ble godkjent av den syd-afrikanske kennel klubben i 1924. Standarden er med noen unntak, lite forandret den dag i dag.

Ridgebacken i Skandinavia i dag er hovedsaklig en selskapshund, men vi bruker den både til trekking og jakt. I andre lanf er han fremdeles brukt til aktiv jakt og til andre formål. I Australia er den brukt for å felle villsvin og villgeit, og som veddeløpshund. I Amerika og Canada er han brukt for å jage fjellløver, bjørn og gaupe. I Syd-Amerika for å jage jaguar og i Afrika for å rydde plantasjene for bavian. Den kan læres opp til å aportere bytte og den er utmerket vakthund. Den er en enestående selskapshund - en vakker hund, verdig og elegant, med en nesten bunnløs kjerlighet for sine eiere.
En Rodesian Ridgeback !

RASESTANDARD

Rasebeskrivelsen for Rhodesian Ridgeback er oversatt fra gjeldende FCI-standard, FCI`s rasenr. 146 av 19.12.1989.
Kommentarene er tatt fra "Guide to the Rhodesian Ridgeback" en bok utgitt av The Rhodesian Ridgeback Club og Great Britain, ca år 1987.

Opprinnelseland:
Syd-Afrika

Hjemland:
Storbritania

Helhetsinntrykk:
Vakker, sterk, muskuløs og aktiv hund med symmetriske linjer. I stand til å utvise stor utholdenhet med god fart. Som voksen er den en vakker og høyreist hund.

Kommentar:
Rasestandarden er universiell, men tolkningen til noen opdrettere varierer. Nylig, medrasens voksende popularitet, er det blitt flere tunge, korte mastifflignende hoder. Ridgebacken er en hound. den skal være sterk og muskuløs, men smidig og aktiv, og i stand til å løpe med god fart. I Afrika har den vært brukt til å jage alle slags hurtigløpende dyr, til og med anteloper, og Ridgebacks i dag er brukt regelmessig som veddeløpshund i Australia, hvor de oppnådde enestående raske resultater. En hund med en tung mastiff-aktig kropp vil ikke kunne gjøre dette. Det er blitt hevdet at en dommer burde se på hundene foran ham, og vurdee hvorvidt de kunne utføre oppgaven som rasen var utviklet til å klare. Når det gjelder Ridgeback, så er oppgaven å jage og stille den afrikanske løven og annet storvilt.

Rasens særpreg er "ridgen" på ryggen, som dannes ve dat håret vokser i motsatt retning av pelsen forøvrig. "Ridgen" er å anse som rasens adelsmerke. Tydelig markert, avsmalende og symetrisk "ridge". Den begynner umiddelbart bak skuldrene og fortsetter til hofteknutene, og må inneholde bare to identiske virvler (kroner), plassert like ovenfor hverandre. Virvlene må ikke strekke seg lengre bakover på "ridgen" enn 1/3 av dens lengde. Inntil 5 cm er en bra gjennoimsnittlig bredde for "ridgen".
Verdig, intelligent, reservert for fremmede, men ikke aggressiv eller sky.

Kommentar
Ridgen er rasens adelsmerke, et merke som sikrer øyeblikkelig gjenkjennelse fra alle andre raser. Uten ridge, bør ikke hunden anses å være en Ridgeback. Tidligere, har man hevdet at ridgen kun er en motesak, av liten betydning, og at den ikke har noe med hundens kvalitet å gjøre. Dette syn kan ikke aksepteres. En eller annen ridgeløs valp, eller valp med mer enn to kroner, kan bli født, og bør bli avlivet ved fødselen. En seriøs oppdretter vil aldri behold en slik hund til avl, uansett stamtavle.
Ukorrekte ridger: Kort ridge, ukevnhet i ridgen, bare en krone, flere enn to kroner, asymetriske kroner.

Temperament
Verdig, intelligent, overlegen mot fremmede, men uten tegn til aggresjon eller skyhet.

Kommentar
Ridgebacken er usedvanlig trofast, den er kjærlig og hengivenm spesielt glad i sin eier og en enestående vaktund. Den er ikke uvennlig mot besøkende, men dn er i høyeste grad overlegen mot fremmede. En lav knurring varsler klart i fra at man ikke skal nærme seg videre uten en korrekt presentasjon.

Hode
Pase langt. Flat skalle, ganske bredt mellom ørene, uten rynker når huden er avslappet. Forholdvis godt markert stopp. langt, dypt og kraftig snuteparti. Tørre og tettsluttende lepper. Sort eller brun nesebrusk i samsvar med hundens farge. Sort nesebrusk hører sammen med mørke øyne, brun nesebrusk med ravfargede øyne.

Kommentar
I et godt balansert hode, bør di tre lengdene fra nesebrusken til stoppen, fra stoppen til nakkeknølen, og mellom ørene være omtrent lik.
Ukorrekte hoder:
Kort hode, tungt mastiff-lignende hode, for liten stopp, snipete snute, rund skalle, fyldig kinn, som i en Staffordshire Bull terier.

Øyne
Moderat inbyrdes avstand, runde, klare og skinnende med intelligent uttrykk. Øyenfargen harmonerer me dhundens pelsfarge.

Kommentarer
Hunder med brun/levernese vil vanligvis ha ravfargede øyne. Mørkere øyner er å foretrekke i hunder med svart nese.
Feil:
Mandelformet øyer, øyer med manglende uttrykk, farge som ikke harmponiserer med hundens pels.

Ører
Ganske høyt ansatte, middels store, forholdsvis brede i ansettelse, gradvis avsmalende til en avrundet spiss, bærer tett inntil hodet.

Kommentarer
Ørene kan bli mørkere enn resten av pelsen, men helsvarte ører er ukorrekte.
Feil
Dårlig holdning, ansatt høyere enn toppen av hodet, ansat for lavt, "flyvende" ører (bært høyt og med brett bakover)

Bitt
Sterke kjever med perfekt, regelmessig og komplett saksebitt. Tenne skal sitte rett i kjeven. Velutviklede tenner, spesielt hjørnetennene

Kommentarer
Saksebitt er foretrukket, men et rett tangbitt er tillatt.
Feil: Underbitt eller overbitt. Forvridd bitt (underbitt på den ene siden og overbitt på den andre). Manglende tenner. Slike hunder bør ikke brukes i avl.

Hals
Passe lang, sterk og uten løs halshud.

kommentarer
Halsen bør være tørr, ganske lang og muskuløs, men fleksibel og med en buet overllinje.
Feil: Kort, tykk okse-aktig, løs halshud.

Forlemmer
Skråstilte, tørre og muskuløse skuldre. Fullstendig rette og sterke forben, med kraftig benstamme. Albuene tett inntil kroppen.

Kommentarer
Benene bør ha kraftig benstamme, men ikke for tung. de skal se bredere ut fra siden enn forfra.
Feil: Rett, terrier-aktig front, rund, tung mastiff-aktig benstamme, som vil hindre hundens mulighet til å løpe fort, svak mellomhånd, tunge skuldre, for bred front, for trang front, utvendte albuer.

Kropp>
Ikke for bredt bryst, meget dypt og rommelig. Moderat buede ribber, aldri tønneformede. Kraftig rygg. Sterk, muskuløs og svakt buede lend.

Kommentarer
En voksen hund skal ha dyp brystkasse som rekker ned til albuene. Kroppslengden fra mellom skuldrene til bakpartiet bør være litt lengre enn høyden fra manken til gulvet.
Feil: Manglende brystdybde, savirygg, karperygg, runde tønnebånd-aktige ribber som tyder på manglende fartegenskaper, for kort eller for lang i kroppen.

Baklemmer
Tørr, godt markert muskulatur. Velvinklede knær. Lave haser.

Kommentarer
For høye haser, svake underlår og overdefinerte eller rette kneledd vill betraktelig minske hundens smidighet, og dermed dens mulighet til å utføre de oppgavene som den er utviklet til å utføre.
Feil: Kuhaset, hjulbeint, for trang bak,for mye muskler, rett kneledd, overvinklet.

Poter
Kompakte, godt hvelvede tær, runde, harde, elastiske tredeputer, beskyttet av hår mellom tær og tredeputer.

Kommentar
Det finnes flate føtter, eller "hardføtter", en alvorlig feil. Daglige turer på veier (helst grusveier) holder potene i form, og bør inkludere i mosjonsprogrammet. Dersom man mosjonerer kum på gress, kan det resultere i løe poter og lange klør, noe som forhindrer gode bevegelser, og som kan forårsake poengtrekk på utstilling.
Feil: Løse poter, hardføtter. lange klør.

Hale
Kraftig ved roten, hverken høyt eller lavt ansatt, avsmalende mot spissen, ikke grov. Bæres i en svak bue oppover, aldri krøllet.

Kommentarer
Hunden benytterhalen som ror for å hjelpe til med balansen når han beveger seg og når han snur i fart. Når hunden beveger seg, kan halen bæres på nivået med rygglinjen, men den skal ikke krølle over ryggen. Når han står i utstillingsringen, henger halen vanligvis i en naturlig bue omtrent ned til hasene. Noen ganger vil halen bæres mellom benene, som en Greyhound eller Whippet, hvilket tyder på en ulykkelig eller engstelig hund, men dette er ingen feil. En gang i blant fødes en valp med knekkhale. dersom disse ikke blir avlivet ved fødsel, bør disse ikke brukes i avl.

Bevegelser
Benene føres rett fremover, frie og aktive.

Kommentarer
Lange steg, fri og lett, balanserte bevegelser i en rett linje, med sterk drivkraft bakfra.
Feil: Fletting (forbenenne krysser), trange bevegelser bak (hasene nesten rører hverandre), hunden drar til den ene siden (som en krabbe), strittende, høye, anstrengente forbensbevegelser pga. rette skuldrer.

Pels
Kort og tett, glatt og glansfullt, hverken ullen eller silkeaktig

Kommentar
Pelsen varierer litt i forskjellige klima - dette må tas i betrakting når man dømmer

Farge
Lys hvetefarge til rød hvetefarge. Hode, kropp, ben og hale av ensartet frage. Litt hvitt på bryst og tær kan tillates, men overdrevent hvitt år her, på buken og ovenfor potene er uønsket. Hvite tær er uønsket. ørkt snutparti og ører kan tillates.

Kommentar
Alle ridgeback bør være lys hvete til rød hvete. Rasen kvittet seg stort sett med brindle- og grå "Weimaraner"fareger for over 40 år siden. Det er blitt foreslått at da man først nevnte "hvete" som den ønskede farge for en Ridgeback, siktet man kanskje ti len åker av afrikansk hvete eller høyt gress, hvor dte ikke finnes en farge, men flere nyanser av gult, kjeks og røde farger.
Faktisk, er Ridgebackens farge temmelig lik fargen til sin fiende, den afrikanske løve. Hvitt skal holdes p et minimumsnivå, men litt hvitt på brystet og p tærne er tillatt og skal aldri få dommeren til å unnlate å plassere hunden. Gråaktige hunder, og de med mye hvitt eller svart skal ikke brukes i avl. Når hvalpene er født, kan de være neste svarte, og dette kan skremme nye oppdrettere. Se på toppen av hodet - det gir en ide av hundens farge som voksen. Det skjer fremdeles en sjelden gang iblant at det fødes en grå "Weimaraner"-farget valp. For rasens skyld, skal denavlives ved fødselen, eller bli solgt uten avls rettigheter.

Størrelse
Hannhunder: minimum 63,5 t il maksimum 68,5 cm
Tisper: minimum 61,0 til maksimum 66,0 cm

Kommentar
Høyden er målt til manken (det høyeste punkt på skuldrene) til gulvet.

Vekt
Ønskelig:
Hannhund: opp til 36 kg
Tispe: opp til 32 kg
Tillatt slingringsmonn: 2,5 kg eller mindre enn disse vektene.

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes eter hvor stort avviket er i relasjon til standarden.

OBS!
Hannhunder skal ha to utviklede testikler på normal plass.

Standarden er oversatt av gjeldende FCI standard
NKK 14.09.93

HISTORISK OVERSIKT

Før 1979. Enkelte familiehunder imortert til Norge fra England og fra Øst Afrika.
Disse ble ikke brukt i avl, og så vidt vi vet ikke mye utstilt.